av
in torsdag, februar 8th 2007 Lagret under:
fisker,
skarv,
torsk
Jeg vokste opp i ytre Vesterålen. Side om side med skarveflokkene. Det var på den 
tiden at befolkningen levde bra av havet. På femtitallet emnet industrifisket seg for alvor. Det tok ikke mange år før sildoljefabrikkene var en saga blott langs hele kysten.
Nede i fjæresteinene vasset vi i småmort. Ut over på sekstitallet var fjæra tømt for yngel. På en kveldsstund kunne vi stikke ti, femten flyndrer på lysbotn et par hundre meter utenfor støa. Men rødspetta forsvant, etter at trålerne hadde sopt fjordbotn rein i noen år.
Lenge har jeg fisket med flue og vadet side om side med skarven i 
Hummerbakkfjorden og grunne sandstrender på Neset. Områdene er like smekk full av ”sandflyndrer”, delikatesse for skarven, som for tretti år siden.
Havforskningsinstituttet konkluderte i 2002, at man ikke hadde noe svar på hvorfor torsken nesten er utryddet i ytre Oslofjord. Legg merke til årsaksrekkefølgen: (…)Den mest sannsynlige hovedårsak er derfor høy beskatning, og trolig en kombinasjon av for hardt fiske på ungfisk og store bestander av sel og skarv (…).
Hva er urovekkende? Jo, at Geir Uno Dreng i ØP 8. ds og Fiskarlaget utelater yrkesfiskerens ansvar, når det gjelder desimering av bestander. Var det derfor han ikke tok opp tråden Barentshavet? Det er nemlig hevet over tvil at redskapsutvikling, 
kynisk overfiske og bruk av for små maskevidder utgjør den største trusselen for torskebestanden. Hvorfor skulle tilstandene (penger, penger) i Oslofjorden være annerledes enn i nordområdene?
Nei, vi tror ikke særlig på at skarven eter opp torsken. Skal vi tro forskningen, er det heller fiskerne som sørger for svart hav. Og når matfatet er tomt, blir det knapt en skarve fisker tilbake.
-Med tiden altså.
Tips oss hvis dette innlegget er upassende