Alder har to fordeler. Man har ikke lenger vondt i tenna og hører ikke alt som blir sagt. Derfor sperret vi opp øynene i en gry tidlig lokalavis for lenge siden: Larvikinger lever lengst i fylket! 327 personer er eldre enn nitti år. Et par hadde sammen nådd hundre og syttiseks. Sunn mat og trim. Stort bilde av pensjonister med håndflater i gulvet og strake bein. Overarmsmusklene har kommet tilbake med skistaver på barmark, sto det smilende. Hørt på maken! Det gamle prolapset skifter stilling. Blar hastig til side fire. Akkurat! Nettopp! Har ikke vi også travet fjelltopper og dal og li opp og ned. Dratt pulk på kryss og tvers. Sommer som vinter med knekte ski, armer og bein. Investert i pressbenk og trimsykkel med femti øvelser i kjelleren.
Vaklet over Mølens eldgamle kyster… men med skistaver? Halve året på hytta i Brunlanes, står det. Det kan være noe der. Sikkert ikke langt fra vårt helsebringende Hæljeroa. Mye barmark. Og kjenner vi ikke en bergenser som mest kom hit til flest soltimer om året. For mange turister om sommeren og ingen vinterstid, men bungalow på 
Lanzarote? Et vinterparadis? Resten av året? Hiver innpå ei skje tran. Masse vitaminer av sola, men mye billigere året rundt. Masse helse i små dråper mens vi lukker øynene for ikke å kjenne smaken. Og billigere enn bungalow. Dansk salami slår ned blikket midt på bordet. Svetteperler glinser om kapp med brunosten. Samvittighet skuler skrått opp fra ei velfødd og smørblid brødskive. Regnet strømmer ned. Biceps’n slumrer rasende inne i tastaturet på pece’n, men altså…jenta mi, syns du vi også skal begynne å bruke skistaver på turene våre?
