Pengene eller livet!
Mellom disse ytterpunktene har norske myndigheter alltid bedrevet trafikksikkerhet. Ung og gammel: Se deg for eller bli overkjørt! Strategien er billig for politikerne på Stortinget, bekvemt for Statens vegvesen, svært innbringende for politiet og livsfarlig for myke trafikanter.
La oss berømme ØP som har vært dyktig til å sette søkelys på trafikkforhold i kommunen. Jeg var deltaker i trafikkutvalget ved Berg skole for noen år tilbake. Avisen deltok med mange sider over lang tid i saker skolen arbeidet med. Reportasjen den 27. ds. om engstelige barn og foresatte i Tjølling er et godt eksempel på ØPs engasjement.
Det er ikke noe nytt under solen. Nå som for ti, tjue, tretti år siden er myndighetens argumenter akkurat de samme: Til neste år kommer det nye forskrifter. Til neste år blir det satt fokus på myke trafikkanter. Til neste år får vi oversikt. Til neste år får vi kanskje gjort noe mer. Defensive talemåter som sender delegasjoner fra stat, fylkeskommuner og kommuner på ”fagreiser” rundt i verden. Fordypet i hastigheter på veier, bredder på gater og fortauskanters snublehøyde over bedre middager.
Til neste år…!
Jeg har deltatt i møter med partene. Millioner omsettes i ørkesløst tomprat. Per Arne Nilsen i Statens vegvesen belyste i reportasjen myndighetenes brutale tenkemåte: Ulykkesituasjonen er ikke slik at vi at vi kan gjøre noe med riksveien gjennom Tjølling. Vi har ressurser til å bøte på i ettertid, ikke til å ta ting på forhånd (min. uth). Vi tror nesten ikke våre egen øyne. Først må det skje en ulykke. Slik har det alltid vært underforstått. Men aldri har Statens vegvesen sagt det i klartekst.
Utsagnet var ikke ubenksomt, om Nilsen er rett sitert, men eksempel på kynisme bevilgende myndigheter lar risle over sine virksomheter. Hjernevask som tørker ut midler til de mest livsviktige tiltak: Si at vi har ikke penger, det må alle bøye seg for. Noen hundre mennesker dør og tusenvis skades for livet hvert år i trafikken. Hvor mange ulykker kunne vært unngått, Nilsen, dersom tiltakene hadde kommet før ulykkene og ikke etterpå? Hva viser veivesenets kalkyler? Barn og foresatte forventer svar.
Politiets representant fulgte pent opp: Vi sier ofte nei til fartsreduksjoner (…). Det holder ikke som tiltak alene. Det kan gi en følelse av falsk trygghet (min uth). For det første undres man grenseløst over alle fartsgrensene på norske veier. Hva er de til for, Terje Olsen? For det andre må erfaringen, rasjonelt og fornuftig (rasjonalitet; erfaring, fornuft; faktiske målinger), påvises i Olsens diagrammer. Hva framkommer der tro? Den falske trygghetsfølelsen og økning i antall ulykker som konsekvens? For det tredje, dersom fartsreduksjoner skaper falsk trygghet, hvorfor fjerner man ikke fotoboksene og politiradarene?
Det fins svært mange eksempler på tiltak først etter at ulykker har vært ute. Myndighetene prioriterte penger framfor liv, selv om det ikke manglet på advarsler. Reportasjen viser at politi og vegvesen samarbeider når det gjelder å unngå besværligheter fra lokalmiljøer. Ansvarsfraskrivelse framstår mer velbegrunnet når to ”ansvarlige” parter vender tomlene ned.
Stå på, foreldre og barn i Tjølling! Erfaringer viser at det nytter. I kontroverser med Staten ofte det eneste som nytter.
